Misjonærdamens julebord

Ja, me er ikkje verre på det enn at me vil ha julebord i Thailand òg. Sist helg var misjonærdamene samla i nord-isaan for eit døgn på hotell, med manne-og barnefri, shopping og diger buffet.

Ååå, det var gode 24 timar. Her ser de oss samla, pynta til fest!

Takk for laget, jenter!

Lutheran Mission in Thailand

Lutheran Mission in Thailand (LMT), det er oss, det. NMS og 5 andre misjonspartnerar/kyrkjer frå Europa, Asia og Australia arbeider saman i Thailand. Me har ikkje berre eksotiske thai kollegar, men får også til tider oppleve kultur-utfordringar i samarbeidet med Singapore eller Finland m.a. Og det er såååå utruleg kjekt!!!!!

"Før i tida" hadde LMT årlege samlingar med misjonsarbeid og fellesskap i fokus. Stram økonomi (kanskje særleg frå NMS) har gjort at det no var 3 år sidan siste helgesamling. Fredag ettermiddag satte Bangkok-folket seg på flyet til Ubon - klare for LMT retreat i Isaan.

2 dagar, 22 misjonærar, 3 voluntørar, 2 assistentar, 1 biskop, 1 sekretær, 16 barn, 1 møterom, 1 nasjonalpark, 1 badeland, 1 kjempesvær buss, 1 liten båt m/2 guttar på krokodillejakt, og masse mat vert til 48 gode timar.

Hjelpen kommer frem!

Filmen er laget av Solveig og Dag Johannessen.

Siste oppdatering fra hjelpearbeidet

Rett nord, men innenfor stor-Bangkok ligger Prathum Thani, "lotusblomstens by". Gjennom Prathum Thani renner Chao Praya-elva, og distriktet har fått mer enn sin del av vann de siste ukene.

Kirka vår her i Thailand (ELCT) har hatt kontakt med en lokal menighet i dette området. Presten Prasit fortalte at de hadde det vanskelig, så tirsdag reiste vi ut på besøk.

Kan du, kjære leser, tenke deg ei gate med 1 meter høyt vann? En skole der lekeplassen er et digert basseng, med vann til armene på en voksen? Kan du tenke deg at eneste mulighet til å komme ut herfra er å gå en kilometer i dette vannet? Et vann der søppelet flyter, godt blandet med kloakk og der parasitter (og slanger!) kan herje fritt? Det er virkeligheten for hundretusener av mennesker i Thailand nå. Jeg har nå vært der; Jeg har gått i brunt vann til over midjen, kjent luktene, snakket med menneskene som bor der, sett ungene, og kjent bittelitt på redselen når vannet stiger for hver time.

Men, vi reiste derfra utpå ettermiddagen, mens det ennå var dagslys. Vi reiste hjem til en dusj og vaskemaskin, til varm middag og ei seng. De mange hundre fremmedarbeiderene, fra Laos, Kambodsja bl.a. som bor rundt kirken til pastor Prasit har ingen steder å reise. Når fabrikken de jobber på nå har stengt har de heller ikke lønn, og ingen mat å spise.

I morgen (fredag) reiser vi tilbake med hjelpeforsyninger. I dag samles ELCT for å pakke ris, vann, nudler, såpe og medisiner. Takk for din støtte!

Det første lasset

Ei sentral dame i Laksi menighet i Bangkok er adjarn Saiphan. Hun er ei flott dame med et engasjert hjerte.

Sist søndag satte Laksi i gang en ad-hoc aksjon for å hjelpe flomofrene. Etter gudstjenesten samlet de inn en ekstra gave, og Saiphan kjøpte vann, ris og suppeposer. Hun hadde fått kontakt med en menighet lengst inne i vannmassene som desperat manglet drikkevann. Varene utdelt fra myndighetene kom aldri så langt som til deres landsby... De lå 40 minutters båtreise fra nærmeste kjørbar bilvei.

Onsdag var det ut på tur! Vi kjørte gjennom vann så langt øyet kunne se. Hustak stakk opp av vannskorpa noen steder, og en og annen båt. Ellers var det stille.

Etter en 6 timers kjøretur (som normalt ville tatt max 2 timer) ble vi stoppet av vannet. Så langt, men ikke lenger. Derfra ble varene lastet om før de skulle videre med båt.



Neste gang vi reiser håper vi på et mye større lass, som kan hjelpe mange, mange flere.
Mange millioner mennesker har mistet hus og hjem, jobb og alt de eier.
Kirka i Thailand har nå satt i gang et omfattende hjelpearbeid, gjennom sine lokale menigheter. Sender du en SMS melding thailand til 2090, gir du 300 kroner til dette arbeidet. På forhånd; Takk for din støtte!!

Landet mitt

Tema for første termin i 2.klasse er "All about me", og elevene må bl.a. skrive litt om landet de kommer fra.

Her er Jennys sin presentasjon av Norge:
In Norway it is really cold. There is hardly no burglars. It is never dark. There's a bomb in Norway.

I Norge er det veldig kaldt. Det er nesten ingen innbruddstyver. Det er aldri mørkt. Det er/var en bombe i Norge.

Til minne

Dette blogginnlegget er til minne om ein liten Lua-gutt frå fjellene i Nord-Thailand.

Me møtte Pedro i desember i fjor, på turen vår til kyrkja i provinsen Naan. Han sat på bakerste benk i kyrkja, saman med mor og far, med jakke og altfor stor lue i vinterkulda (utdelt av kyrkja). Dagen etter traff me han i barnehagen. Det var lett å sjå at han ikkje var heilt som dei andre barna, han var liten og tett - men med eit andlete som synte at han eigentleg ikkje høyrde heime der med dei små barna. Det gjorde han ikkje heller, men foreldra kunne ikkje senda han på skulen av frykt for at han kunne skada seg i leik med større barn.
Pedro var fødd med ein alvorleg sjukdom og måtte jamnleg til lege for rensing og påfyll av blod. Næraste sjukehus som kunne hjelpa Pedro ligg 7 timars reise frå landsbyen, og reisekostnadene gjorde at familien måtte selje unna den vesle buskapen dei hadde.

Pedro var sjenert, han leikte mykje aleine, og han levde med mykje smerter i kroppen. Då var det desto meir rørande å høyra latteren hans når han lot seg riva med i leiken.

For nokre veker sidan vart Pedro dårleg, og han bad om å få sleppe endå ein lang og smertefull tur til sjukehuset. Landsbyen var (lik heile nord-Thailand) ramma av flom, og vegane var uframkommelege. Faren tar Pedro på ryggen og bærer han nedover fjellsidene, over ei iskald og stri elv, og håper å nå fram til den lokale legen. Der, på ryggen til faren, dør vesle Pedro, 9 år gammal.

Presten Amonay fortalte meg at mora til Pedro har kome aleine til gudsteneste etterpå. Det er enno for vanskeleg for faren. Plassen ved sida av han i kyrkjebenken, den i armkroken, er no så altfor tom...

1 år eldre

Prinsesseperioden er definitivt over; Jenny er blitt 6 år og rosa er ikkje like fantastisk som det ein gong var. No er det "cowgirl", pirat og andre liknande heltar som gjeld.

Jenta vår har feira med to selskap; eit saman med venninna Lily og klassen, og 1 selskap for naboar og vener. Slitne foreldre er glade for at selskapssesongen er over for denne gong - sjøl skal eg ikkje blåsa ein einaste ballong før laaaangt uti desember og ein 4 årsdag venter.

Gratulerer med dine 6 år, Jenny! Måtte det bli et fantastisk år framover!!!

Tusen takk, biskop Visanukorn!

Etter 8 år som biskop i ELCT skal Visanukorn no bli student i Hong Kong. Før sommarferien var det avskjedsfest og takketalane var mange, og til dels rørande.

Lite er meir populært på ein fest i Thailand enn ein "open" mikrofon. Denne kvelden var det fritt fram - og mange nytta høvet: Evangelistane kom fram med sjølvskrevne tekstar, på tradisjonelle folkeviser (som våre norske stev) og biskopen heiv seg på dansegolvet. "Alle" tok seg ein liten thaidans til slutt, t.o.m vår nye generalsekretær Jeffery og hans kollega i den finske misjonen (til stor glede for medlemmene i kyrkja). Er det andre enn meg i NMS som har bydd opp generalen til dans, kanskje???

Biskop Visanukorn vart innsett fyrste hausten vår i Thailand, og er liksom "vår biskop". Han er veldig avslappa på formalitetar, noko som har vore godt for nye misjonærar som verken hugsar rett tiltale eller "wai" i starten. Visanukorn er kjent for godt humør og smil. Men, det har vore krevjande 8 år som biskop i ELCT, og det var difor kjekt å sjå ein glad biskop motta takk og godord frå alle som er glade i han.

Frå Bangkok prosti var takkegåva eit digert portrett, innrama som seg hør og bør. Reknar med at det får heidersplassen i stova framover....

"Når jeg gror opp", som Jenny ville ha sagt det

Ved frokostbordet tidleg søndag morgon; 3 stk born i pyjamas et skive med nutella og presser ned eit glas melk.

På Gabriel sin pysj står det: "When I grow up I want to be like my daddy", Jenny leser og leser. Trøtte-mamma vert litt lei, og ynskjer ein litt mindre monton samtale:

Mamma: Ka vil dåkk ble når dåkk bler store då? Ka vil dåkk ha t jobb?
Signe: Hmmm, jeg vil bli syngar
Mamma: Ååå
Jenny: Jeg vil ikke ha någen jobb!
Mamma: Hæ? Ska du ikkje ha jobb?
Signe: Hu vil bli lærar, mamma
Mamma: Er ikkje lærar ein jobb, Jenny??
Jenny: Neeeeiiii, å bare sitte med ungane å lese med di, ha di til å gjøre maths og sånn, det er ikke jobb. Det er gøy!

I desse dagar...

"I mourn the loss of thousands of precious lives, but I will not rejoice in the death of one, not even an enemy. Returning hate for hate multiplies hate, adding deeper darkness to a night already devoid of stars. Darkness cannot drive out darkness: only light can do that. Hate cannot drive out hate: only love can do that."

- Fritt etter Martin Luther King

Fotballsesongen har startet!

Fritidsklubben på Lovsangshjemmet er nå klar for ny fotballsesong i Bangkok. Med nystiftet fotballlag har fritidsklubben fått enda en populær aktivitet.
Thai barn er som norske barn; Fotball er topp!

Vi har hatt noen treningskamper mot andre barn fra menighetene her i Bangkok, med vekslende resultat. Men, på lørdag var det alvor, med bydels kamp på bortebane på en annen kant av Klong toey-slummen. Vi hadde med egen heiagjeng og “cheer-leeders”! Det var en optimistisk og ivrig gjeng som entret banen, men som desverre raskt ble sett på plass av motstander laget som hadde en del større gutter på laget... Vi må nok bare innrømme at vi ennå har en del å hente på takktikk og samspill.

Det viktigste er fotballgleden - og den var til stede i rikelig monn!!

Da jeg kom på jobb i går fant jeg 10-15 gutter på fotballplassen, ivrig opptatt med pasninger og triksing. Gleden var stor da jeg fortalde at vi hadde gjester fra Norge som hadde med seg to store poser med fotballdrakter, så nå skulle alle få egen drakt. Skal vi dømme ut fra interessen for keeperhanskenene, kommer det til å bli kamp om keeper- plassen.

Så, tusen takk til voluntør Ingebjørg sin mor og far som overrakte draktene fra Skjold fotballklubb!

Nå er spillerene og draktene på plass, da gjenstår bare navn på laget. Tar gjerne imot forslag!

Selv foreslår jeg “HoP United”.

Hilsen Arne

Påskehøgtid

Vår gode kollega, Jyrki Markkanen, var fotograf på påskeaften - og fanga nydelig inn høgtida, varmen og lyset frå gudstenesta i ELCT, soi 50.

Nyt flotte bilete - og fortsatt god påske!



(trykk på bilete - så kjem du vidare til neste. Trykk så på "slideshow" i venstre hjørne :=)

Jenta vår er blitt stor - og kan tenke sjøl

Eldstejenta vår har runda 8 år. Inspirert av eit par andre venninner ville òg Signe tenke alternativt med bursdagsgåvene, og då pappa fortalte at borna på Lovsongsheimen trengde engelske spel var valet ganske klart: Signe bad om gåver som kunne brukast til engelskundervisningen på Lovsangsheimen. Alle mamma'ene vart kjempe-engasjert og ville veldig gjerne ha ein felles tur til Home of Praise.

Då selskapet var over, og 10-15 jenter drog heim etter pizzabaking og sleep-over, kunne Signe samla 4 bæreposar med puslespel, lotto, kort, bordspel etc som skulle overleverast veka etter. I tilegg tok fleire av naboane ein skikkeleg opprydding på leikerommet og fylte på med sekk etter sekk med leiker. Bursdagsprinsessa sjølv var storfornøgd med feiringa + gåvene ho fekk frå besteforeldre, tantar, onklar i Noreg og NMS-gjengen.

Så, under ser de bilete frå den ettermiddagen då Signe tok med seg Celine, Hanna, Rayna, Menam og Mary Lou til slummen (og jobben til pappa):

Et lite stykke Norge

Det vart brått mars, og thai-skulane har starta sommarferie. Men, i dag tidleg var det mest som å vakna opp til ein haustmorgon i Noreg: Det var vind og kaldt, kaldt, kaldt...

Eit lite filmklipp av frysande jenter på veg til skulen:

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre sammen som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

Kolbein Falkeid

Onsdag grytidleg morgon vakna me at eit kjempesmell. Lyn og torden tenkte eg, og snudde meg rundt for å drøye morgonen enno ein time.

Dagen etter kommer naboen over og spør: Du høyrde om pytonslangen som var utanfor huset ditt i går? Hmmm... Det hadde eg ikkje.

Kjempesmellen dagen før viste seg altså å vera ein svææær, feit pytonslange som gjorde innbrot i transformatoren. Mogleg han fann ei rotte der, men sjølv enda han opp med ein godt svidd hale.

Kikker litt ekstra nøye oppe i trea no om kveldane. Sjølv midt i Bangkok hender det altså at me får eksotisk besøk.