søndag, februar 21, 2010

Askeonsdag


Etter at me flytta til Thailand har me vorte litt kjent med Askeonsdag, den siste dagen før inngongen til fastetida. Kan liksom ikkje hugse at me har markert denne dagen i kyrkja heime?
I år var Messe for askeonsdag eit felles arrangement for "prosti" Bangkok og Det teologiske seminar (LST) i ei ny-renovert kyrkje i soi 50. Grunna massiv innvasjon av influensavirus i heimen, var det atter ein gong Signe og mamma som representerte familien.

Det vart ein nydelig gudsteneste, med fin liturgi og flott musikk. Høgdepunktet var då me alle fekke teikna et askekors i pannen som teikn på "mennesket sin forgjengelighet og kall til omvendelse".

mandag, februar 01, 2010

Bryllup, fjelltur og Hmong-folket

Signe og mamma'n har vore på tur. Langt oppe i fjellene i nord-Thailand. Tidleg i desember fortalte ei av evangelistane i kyrkja vår at han skulle gifte seg i slutten av januar. Då eg spurde kor bryllupet skulle haldast svara han "oppe i Chiang Rai". De som har reist litt i Thailand veit at nord-Thailand er eit av dei finaste stadene i landet, så me takka med glede ja til invitasjonen.

Entusiasmen bleikna noko når me høyrde rykter om minst 14 timars biltur opp + retur i løpet av ei helg. Med bilsjuke ungar vart det ikkje så fristane lenger. Men, me ville jo gjerne syne litt ære på brudeparet, slik at iallefall nokon frå Bangkok reiste, så laurdag morgon samla me oss 6 stk i Chiang Mai klare for siste bilturen oppover i fjellene. Signe storkoste seg back på pick-up'en i lag med gutta-boys, og bilen kraup sakte oppover og oppover. Til slutt stoppa me i ein liten landsby med ei overraskande stor og fin kyrkje. Me var framme og klare for bryllupsfeiring!

Det var rart å sjå at Bangkok-folket kjende seg like framande som meg. For dette var eit anna Thailand enn me er vant til. Me var kome til Hmong-folket. Hmong er ei folkegruppe som lever i fjellene i Thailand, Burma, Vietnam og Laos. I dag reknar ein med at det bur ca 8000 Hmong i Thailand. Dei har sitt eige språk, klesdrakt og sin eigen kultur på tvers av landegrenser. Heile bryllupssermonien var på Hmnong-språket, og dei song salmene så nydelig at eg fekk heilt frysningar.Dessverre er det fleire og fleire som går over til thai og "gløymer" kulturarven sin når dei flytter til byen.

Brudeparet var nydelige og lukkelege, men frykteleg nervøse og litt sjenerte over alt oppstyret. Etter vigselen skifta dei til Hmong-drakt som var gåve frå foreldrene i høve dagen. Etter at alle bilete var tatt og me var klare for middagen kom pastoren bort og spurde om ikkje misjonæren ville sei nokre ord under maten?? "Berre litt, altså, sånn 5 - 10 minutt". At eg enno ikkje har lært at det vert sånn! Mine reisevener frå kyrkja prøvde å hjelpe: "Du berre seier så glad du er for å være her og Gud velsigne dykk alle, eit par gonger, så går du ned og set deg...". Hmm... Over 500 bryllupsgjester, høg scene og min kvardagsthai? Ingen god kombinasjon.

Signe vart redninga. Etter at eg hadde sagt, som tilrådd; "Så fantastisk å vera her, fin natur, hyggjeleg menneske etc, etc, og "Gud velsigne brudepar og alle" kom Signe opp, og me song "Herren velsigne deg" til brudeparet. Vårt lille eksotiske norsk-innslag i eit Hmnong bryllup. Takk og lov for søte Signe!!!!

Dagen etter vart det litt sightseeing og så nattoget heim att til Bangkok. No drøymer me om kyrkjelydstur til fjellene!